Publisert
Hva er det og hva kan det fortelle oss?
Maksimalt okygenopptak (VO2max) er regnet som den viktigste enkeltstående faktoren for prestasjoner i utholdenhetsidretter. VO2max er den største mengden oksygen som kroppen kan ta opp og utnytte i løpet av ett minutt, og måles normalt ved høyintensiv aktivitet der man blir utmattet etter 4-6 minutter. Det er relevant å måle VO2max, fordi det gir oss innsikt i hvor mye energi vi klarer å frigjøre fra karbohydrat og fett, med tilgjengelig oksygen (aerob energi). Aerob omsetning av karbohydrater gir 21,1 kJ (5,05 kcal) per liter VO2 opptatt i kroppen, mens omsetning av fett gir 19,7 KJ (4,7 kcal) per liter opptatt VO2. VO2max uttrykkes som regel som ml oksygen opptatt per minutt per kg kroppsvekt (ml x kg-1min-1). Når vi deler VO2 på kroppsvekt, kan vi sammenligne VO2 til personer med ulik kroppsvekt.
VO2max avgjøres hovedsaklig av hjertets pumpekapasitet (volum VO2 per minutt) og oksygenopptaket ute i arbeidende muskulatur. Sammenfattet er VO2max-verdiene som toppidrettsutøvere oppnår ~50–100 % høyere enn hos ”Ola Nordmann”. Treningstilpassingene hos toppidrettsutøvere som forklarer denne forskjellen, er hovedsaklig et mer utholdende hjerte med større slagvolum, økt blodvolum samt en økt tetthet av kapillærer- og mitokondrier i muskulaturen.
Det er ingen bevis for at det finnes en enkelt treningsform som er optimal for utviklingen av VO2max, selv om høyintensiv trening (med hjertefrekvens over 90% av maksimal hjertefrekvens) ser ut til å ha de største korttidseffektene på VO2max. Imidlertid viser litteraturen at det er et stort treningsvolum på lav og moderat intensitet, er det som skiller de med høy, og veldig høy VO2max. Sett ut i fra både praksis og forskning, ser en at en riktig sammensetning av lav-, moderat- og høy-intensive økter, er optimalt for å bedre VO2max samt utholdenhetsprestasjonen. For konkrete treningstips se trening.no sine utholdenhetsprogram.
Referanser:
Bassett DR, Howley ET. Limiting factors for maximum oxygen uptake and determinants of endurance performance. Med Sci Sports Exerc 2000; 32: 70–84.
Joyner JJ, Coyle FC. Endurance exercise performance: The Physiology of Champions. J Physiol 2008; 1: 35-44.
Laursen PB and Jenkins DG. The Scientific Basis for High Intensity Interval Training. Sports Med 2002; 32 (1): 53-73.
Olympiatoppens informasjon om trening: Tilgjengelig på: www.olympiatoppen.no/fag
