Publisert Hvilke egenskaper må til for å kunne prestere både i sprintlangrenn og i langdistanselangrenn?
Langrenn er en utholdenhetsidrett der aerob utholdenhet og en effektiv teknikk de viktigste arbeidskravene. Der er derfor ikke uvanlig at en utøver kan prestere på et relativt høyt nivå i konkurranser med en varighet helt fra tre–fire minutter (sprintlangrenn) og opp til to–tre timer (5-mil). Hovedforskjellene i prestasjoner hos utholdenhetsutøvere med en konkurransevarighet over tre minutter skyldes derfor forskjeller i aerob kapasitet. Har du høy aerob kapasitet, kan du holde høy fart lenger.
Da fellesstarter og sprintlangrenn ble innført, ble kravet til anaerob kapasitet og hurtighet økt, og det kreves noe spesialtrening for å ta ut det potensialet på en gitt distanse.
Aerob utholdenhet vil si det arbeidet som utføres med oksygen tilgjengelig for å gi kroppen energi, noe som gjør at arbeidet kan vedvare over lang tid. Den aerobe kapasiteten påvirkes hovedsakelig av det maksimale oksygenopptaket (VO2maks) og evnen til å utnytte dette under et skirenn (% VO2maks). Disse to faktorene avgjør hvor mye oksygen en utøver kan forbruke under en konkurranse. Anaerob kapasitet er det arbeidet som kan utføres med mangelfull oksygentilførsel. Dette vil i praksis si at arbeidet som utføres, er så stort av kroppen ikke rekker å ta inn nok oksygen til musklene og tilføre aerob energi. Når det anaerobe arbeidet pågår over mer enn 10–15 sekunder, kjenner vi at musklene «stivner».
De beste utøverne ser imidlertid til å finne balansen mellom generell utholdenhetstrening og spesialtreningen som må til for å vinne spurten. Noen utøvere, som har trent opp god aerob utholdenhet, og som har gode spurtegenskaper kan til og med vinne både sprint og langdistanser. Petter Northug, Marit Bjørgen, Bente Skari, Jens Arne Svartdal, Tor-Arne Hetland og Odd-Bjørn Hjelmeset er eksempler på dette.
