Publisert Denne artikkelen vil se nærmere på hvordan kroppsstørrelsen påvirker prestasjon og arbeidskravene i sykling ut fra et biomekanisk perspektiv.
For å oppnå best mulig prestasjon i toppidrett, handler det om å finne den optimale kroppssammensetningen for å løse arbeidskravene innen en bestemt idrett.
Selv om det er fascinerende å se hvordan toppidrettsutøvere nærmest ”former” kroppen sin, og tilpasser seg de arbeidskrav den enkelte idrettsgren stiller, så er det likevel noen konkurranser hvor en ser at personer med ulik kroppsstørrelse kan vinne. Det er interessant at vinneren i et temporitt for elitesyklister kan variere i vekt fra ca. 60-80 kg, mens vinneren av en klatreetappe som regel alltid er veldig tynn. Hvorfor er det slik?
Det er uten tvil en fordel med stor kroppsstørrelse (mer muskelmasse) når en sykler i flatt terreng sammenlignet med når en må bære denne muskelmassen når en sykler i motbakke. Så lenge de framdriftsskapende kreftene fra en stor kroppsstørrelse yter mer effekt enn det som tapes i luftmotstand og friksjon, vil en større muskelmasse være en fordel.
Denne fordelen oppnås ofte under sykling i flatt terreng, spesielt ved korte distanser. En stor kroppsstørrelse (mer muskelmasse) gir mulighet til økt kraftproduksjon, noe som igjen resulterer i høyere toppfart og dermed grunnen til at de største syklistene er de som oftest vinner spurtene. Når det gjelder å holde høy fart over lengre tid i flatt terreng som i et temporitt, er det ut fra et biomekanisk perspektiv liten forskjell på om en har stor eller liten kroppsstørrelse i forhold til prestasjon. Det er fordi de fremdriftsskapende kreftene som økes ved økt muskelmasse, vil utlignes av motkreftene som økt luftmotstand og friksjon gir over tid. Det kan likevel være en liten fordel med økt størrelse i flatt terreng, men det vil være avhengig av hvordan kroppsfasongen forholder seg til en økt kroppsstørrelse (grad av luftmotstand).
I motbakke er evnen til å flytte sin egen kroppsmasse (inkludert sykkelens vekt) av betydning. Gravitasjonskreftene gjør at det kreves mer effekt desto større kroppsstørrelse er for å opprettholde en gitt hastighet. Sykkelryttere med liten kroppsstørrelse vil dermed ha lettere for både å holde og øke farten enn tyngre utøvere i motbakker. Dette påvirkes samtidig av fysiologiske faktorer, men ut fra et biomekanisk perspektiv, er det spesielt forskjellen i evnen til å akselerere som er interessant. Det er fordi det relativt sett kreves mindre effekt ved mindre kroppsstørrelse for å kunne akselerere i motbakker.
Likevel – det er for enkelt å konkludere med at personen med minst kroppsstørrelse uansett vil være best i motbakker. Et sykkelritt består som regel av både flatt terreng og stigninger, og det kan være utfordrende å finne det optimale kompromiss mellom kroppsstørrelse og arbeidskrav med henblikk på prestasjon. Det er derfor viktig for en syklist å vite hvem en kjemper i mot. En bestemt kroppsstørrelse vil forholde seg ulikt til flatt terreng og motbakke – men uansett vil ”fienden” i flatt terreng være luftmotstand, mens ”fienden” i motbakke er gravitasjonskreftene.
