Hva er optimal trening for elite utholdenhetsutøvere?

Ikke bare intervalltrening for å bedre utholdenheten.

Utholdenhetstrening innebærer en manipulering av treningsintensitet, varighet, og frekvens, med mål om å maksimere prestasjonen. Et antall studier av treningen til nasjonale og internasjonale konkurranseutøvere i utholdenhetsidretter er gjennomført. Disse trener 10-13 ganger per uke med en typisk intensitetsfordeling på ca 80 % av treningsøktene utført ved lav intensitet (ca 60-80 % av maksimal hjertefrekvens), og ca 20 % med høy intensitet (over 90 % av maksimal hjertefrekvens), for eksempel intervalltrening.

Treningsstudier utført på allerede godt trente utøvere gir ikke noen overbevisende bevis for at en større vekt på høy intensitet intervall trening gir langsiktige resultater gevinster. Det er derfor rimelig sterke bevis for å konkludere med at en omtrentlig fordeling av 80 % lavintensiv og 20 % høyintensiv utholdenhetstrening gir gode langsiktige resultater blant utholdenhetsutøvere. Ideen om at det er en totalt ulik fysiologisk effekt av høyintensiv og lavintensiv utholdenhetstrening er også trolig overdrevet. Begge metodene synes å generere overlappende fysiologisk tilpasninger og er sannsynlig komplementære.

Generelt vil en økning i total treningsmengde korrelerer godt med langvarige forbedringer i fysiologiske variabler og utholdenhetsprestasjon. Høyintensiv trening er en viktig komponent i treningen til alle vellykkede utholdenhetsutøvere. Imidlertid, om ca to høyintensive treningsøkter per uke gjennomføres, ser dette ut til å være tilstrekkelig for å påvirke fysiologiske tilpasninger og prestasjonen uten å føre til overtrening på lang sikt.

En stor utholdenhetsbase, bygget på høye treningsvolumer på lav og moderate intensiv intensitet, kan være en viktig forutsetning for å tolerere og respondere godt på en økning i treningsintensitet på kort sikt. Denne effekten utnyttes blant annet under formtopping hos godt trente utholdenhetsutøvere. I denne perioden vil eliteutøvere redusere totalt treningsvolum litt samtidig som de forsiktig øker volumet av høyintensiv trening. En gradvis større polarisering av treningsintensitet karakteriserer denne overgangen. Imidlertid, sammenlignet med klassiske modeller for treningsperiodisering, med store svingninger i volum og intensitet, forblir den grunnleggende intensitetsfordelingen ganske like hele året. Nesten ingen forskning som undersøker effekten av ulike modeller av langsiktig periodisering for utholdenhetsutøvere er imidlertid tilgjengelig.

Referanseartikkel:
What is Best Practice for Training Intensity and Duration Distribution in Endurance Athletes?
Stephen Seiler. International Journal of Sports Physiology and Performance, 2010, 5, 276-291