Hva er kravet til det maksimale oksygenopptaket for å lykkes i langrenn?

Trener du for å prestere godt i langrenn?  Her kan du lese hvilke krav denne idretten setter til din utholdenhet.

Langrennsløpere har registrert de høyeste verdiene for maksimalt oksygenopptak av alle idrettsutøvere. Betydningen av aerob kapasitet for prestasjoner i sprintlangrenn har vært omdiskutert de siste årene, men studier av de beste norske og svenske skiløperne har vist at den aerobe kapasiteten er svært viktig for prestasjonen i denne øvelsen. Selv om sprintere trenger noe større muskelmasse, viser flere studier at verdenseliten i sprint har et literopptak som er like høyt som de beste distanseløperne. De har også evnen til å nå nesten sitt maksimale oksygenopptak i høye hastigheter og i staking.

Prestasjonen til de beste langrennsløperne har vist seg å ha stor sammenheng med deres VO2maks. De siste tiårene har de beste kvinne- og herrelangrennsløpere i distanselangrenn oppnådd en VO2maks rundt 4.0 og 6.5 Lxmin-1 og 70 og 85 mlxkg-1xmin-1.

I sprintlangrenn er kravet like høyt i Lxmin-1, men ser ut til å ligge noe lavere i mlxkg-1xmin-1 sammenlignet med de beste løperne i distanselangrenn hos begge kjønn. Dette forklares av noe større muskelmasse hos skisprintere.

Det betyr at ingen kan bli gode langrennsløpere uten å ha god utholdenhet. Sprinterne må i tillegg kombinere dette med noe større hurtighet, hvilket krever større muskelmasse, og eventuelt litt dårligere oksygenopptak per kilo kroppsvekt. Forskjellene mellom kjønnene i VO2max kan forklares med lavere konsentrasjon av røde blodceller som transporterer oksygen, og høyere andel kroppsfett hos kvinner. Den viktigste faktoren for forskjeller i andelen røde blodceller og kroppsfett mellom kjønnene er høyere nivåer av det mannlige kjønnshormonet testosteron hos menn.

Utholdenhetskapasiteten i overkroppen (representert gjennom % av VO2maks som oppnås i staking) har de siste årene nærmet seg 95 %. Dette skyldes mer staketrening og generelt større fokus på å trene overkroppen. Det er en sterk sammenheng mellom overkroppsutholdenhet og prestasjonen i langrenn. En elitelangrennsløper som testes for VO2 i staking, bør kunne oppnå minst 90 % av sin VO2maks.