Publisert Introduksjonen av fellesstarter og sprintlangrenn har ført til at det stilles større krav til hurtighet. Økt krav til hurtighet skyldes også at det er mindre friksjon mot underlaget ettersom skiløyper og skiutstyr har blitt bedre. Dette har ført til konkurranser med høyere gjennomsnittshastigheter og større behov for å kunne endre fart og gå med høye hastigheter over korte tidsrom.
Farten har økt mest i lett terreng, der lavere friksjon mellom snø og ski og bedre preparerte løyper betyr mest. Det har i noen grad gitt oss løpere med større muskelmasse, noe som er nødvendig for å utvikle maksfarten. Aerob kapasitet er neppe blitt bedre. Vi kan anta at Oddvar Brå gikk minst like fort i motbakkene som dagens løpere, mens det er vanskelig å tenke seg at de gamle gutta ville klart å henge med i lettere terreng, der teknikkene også har utviklet seg i takt med utstyret og løypene.
En godt utviklet hurtighet forenkler i tillegg muligheten til å posisjonere seg og kunne gå avslappet/økonomisk i høy hastighet. Spørsmålet er selvsagt hvor rask du trenger å være. Sprintere er raskere enn distanseløpere, men det viktigste er nok evnen til å utnytte hurtigheten når du er sliten.
Målsettingen med økt styrke og hurtighet er å påvirke rykk- og spurtegenskapene. I tillegg kan økt hurtighet eller styrke føre til en bedre arbeidsøkonomi. Styrke og hurtighet er ferdigheter som utfyller hverandre. Ved prioriteringer i treningsarbeidet er det svært viktig å vurdere hver enkelt utøvers kapasitet opp mot kravene som stilles til kraftutvikling i skiløypa.
Vi deler gjerne skiløpere i tre ulike grupper som bør legge ekstra vekt på å forbedre ulike ferdigheter:
1. De som er sterke, men trenger å øke hastigheten på bevegelsene, må prioritere å forbedre farten i bevegelsene. De må kort sagt gjøre de samme tingene hurtigere.
2. De som er hurtige, men trenger å øke kraften i hvert skyv, må prioritere å øke den maksimale styrken for å få mer kraft i hvert skyv.
3. De som både er sterke og hurtige, bør prioritere å utnytte kraftpotensialet sitt ut i skiteknikkene og forbedre aerob kapasitet slik at de kan være uthvilte når spurten starter.
To viktige områder for å forbedre hurtigheten i langrenn har vist seg å være styrkeegenskapene i overkroppen, spesielt hos jenter, og utvikling av de tekniske løsningene.
Kravene til kraftutvikling er avhengige av både distanse og stilart i langrenn. Evnen til å utføre raske muskelkontraksjoner er svært viktig i diagonalteknikk og pigging, der tiden til å utvikle kraft i høye hastigheter er kort. I beinskyvet i skøyting er tiden til å skape kraft lengre og muskelkontraksjonen kan foregå noe saktere. Hastigheten som musklene forlenger eller forkorter seg med, har stor betydning for deres evne til å utvikle kraft, og hvor mye energi de bruker for å utføre et visst arbeid.
Kreftene som musklene utvikler, brukes til bevegelse og til stabilisering. Kravene til de ulike muskelgruppene må sees i lys av musklenes funksjon under skibevegelser. Muskelgrupper som virker over hofte-, kne-, ankel-, skulder- og albueledd, og de store ytre bukmusklene har som hovedfunksjon å skape bevegelse og fremdrift. De utvikler krefter mot underlaget via bein og armer. Dette resulterer i motkrefter fra underlaget som påvirker kroppens stilling og bevegelse, og vi kaller dem bevegelsesmuskler. Det er bare en viss andel av muskelaktiviteten som går med til å skape kraft som virker direkte i fartsretningen. Store deler av kroppens muskelmasse skaper stabilisering av de enkelte kroppsdelenes posisjon i forhold til hverandre. Kraften som brukes til disse stabiliseringsfunksjonene, skaper lite arbeid, men har en avgjørende funksjon i kraftoverføringen. Viktige stabiliseringsfunksjoner er for eksempel styring av bekkenets stilling i forhold til ryggen og bevegelsen i hoftene. Et annet eksempel er styring av skulderbladet i forhold til armene og ryggen.
