Publisert Å prestere under press påvirker vårt spenningsnivå. Hva er spenningsnivå og hva er optimalt spenningsnivå?
I en konkurransesituasjon skjer det som regel fysiologiske forandringer i kroppen. Det er ikke uvanlig å føle ”sommerfugler i magen.” Pust og hjertefrekvens vil øke og en må ofte på do. I slike situasjoner skjer det altså en aktivering av kroppslige reaksjoner. I dagligtalen kaller vi ofte dette for forandringer i spenningsnivået.
Når vi sitter og leser avisen om morgenen, har vi et spenningsnivå som vi kaller grunnspenning, altså det spenningsnivået vi normal ligger på, når vi ikke blir utsatt for press. I konkurransesituasjonen øker spenningsnivået. Dette kaller vi tileggsspenning. Hva vi reagerer på og hvor høy tilleggsspenningen blir i gitte situasjoner, er individuelt. I en og samme situasjon kan to individ reagere forskjellige. Den ene kan være helt rolig, mens den andre får en så høy tilleggsspenning at den virker negativt inn på idrettsprestasjonen.
I tillegg vil en finne variasjoner i det at enkelte utøvere presterer best med lavt spenningsnivå, mens andre må ha et høyt nivå. Idrettens egenart kan og ha noe å si for hvor godt man tolererer graden av tilleggsspenning. Generelt kan man si at teknisk krevende idretter er mer følsomme for høyt spenningsnivå enn idretter med enklere bevegelsesløsninger. Med andre ord er det sannsynelig at en turner tåler mindre tilleggsspenning enn en styrkeløfter som konkurrer i markløft. Allikevel vil man finne individuelle forskjeller, slik at man faktisk kan finne turnere som må ha et høyt spenningsnivå for å prestere godt og styrkeløftere som må ha et lavt spenningsnivå for å prestere på sitt beste.
Det er mange teorier rundt aktivering/spenningstillegg, men det er kanskje den omvendte U (Yerkes og Dodson, 1908) som gir det enkleste bilde av sammenhengen mellom prestasjon og spenning. En person vil ha en stigende prestasjonskurve med økende tilleggsspenning inntil et visst nivå. Når spenningen stiger over dette nivået, vil prestasjonen synke. En kan da si at utøveren er overspent.
Utfordringen til idrettsutøveren er altså å finne ut av hvilke spenningsnivå en presterer best på og i tillegg kunne regulere spenningsnivået opp eller ned slik at en kommer inn i sin ”prestasjons sone”.
Samtidig skal man være klar over at for å prestere godt er det en nødvendighet at spenningsnivået øker. For enkelte kan et høyt spenningsnivå føles ubehagelig og et ønske om å senke dette vil være en naturlig følge. Allikevel viser det seg at mange av de beste utøverne ser på et høyt spenningsnivå som noe positivt, noe de ønsker å ha for å prestere godt. Nøkkelen til å utnytte energien som oppstår i denne aktiveringen ligger altså i måten en tolker disse reaksjonene på.
Referanse
Yerkes, R.M. & Dodson, J.D. (1908): The relation of strength and stimulus to rapidity of habit formation. Journal of Comparativ Neurology and Psychology, 18, 2. 459-482.
