Publisert Bergensjenta Kristine hadde lenge drømt om å få utfordre seg selv som deltaker i «71° nord» da hun meldte seg på til høstens sesong. Utfordringene lot ikke vente på seg, og mandag kjemper hun i duell om å få fortsette videre nordover.
I den andre episoden, som ble sendt 9. september og av produksjonskanalen TV Norge omtalt som den villeste noen sinne, var deltakerne på Rjukan der de hoppet i individuell fallskjerm.
– Det var helt sinnssykt. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre det, men ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg å hoppe alene og ikke i tandem, sier 26-åringen.
Krevende å mobilisere energi og krefter
Realityprogrammet, som tar en gruppe på tolv deltakere på tur fra Lindesnes i sør til Nordkapp i nord, er kjent for å ha fysiske og psykiske utfordringer på rekke og rad. Kristine Skår Nordø fra Blomsterdalen i Bergen har alltid vært ei aktiv jente, men mener selv at egne forutsetninger kunne og burde vært bedre før turen tok til.
– Jeg løp mye og gikk i fjellet, men det gjorde vi nesten ikke på turen. Det var alltid noe annet, ski, sykkel eller lignende. Mange av de andre hadde trent målrettet fram mot deltakelsen, men jeg måtte selvsagt finne på å melde meg på det året i livet mitt jeg var i dårligst fysisk form, sier den konkurranseinnstilte jenta som spilte fotball frem til for få år siden.
SENKET PULS: Da Kristine hadde fallskjermen på ryggen og skulle hoppe ut av et fly, pumpet adrenalinet som aldri før. Den energiske førskolelæreren lar seg tiltrekke av utfordringer, men setter også pris på rolige turer i skog og til fjells som her i Fjellveien langs Fløyfjellet, en av Bergens mest populære turløyper.
Selv om hun hadde ønsket seg mer aktivitet der hun kunne bruke beinstyrke, føler Kristine at hun hevdet seg godt.
– Jeg kjempet hardt for ikke å bli hun der lille, svake. Jeg var alltid blant dem som hadde mest mat i sekken, fordi jeg var livredd for å gå tom for energi, forteller 26-åringen som måler 1,63 meter på sokkelesten.
Fjernet fra virkeligheten
Kristines venner og kolleger forteller at de sjelden ser henne uten vannflaske, og den begrensede tilgangen på vann var en av de særlige utfordringene på ferden fra Lindesnes.
– Jeg må ha med meg to flasker på en times løpetur. Vi jentene hadde sekker som rommet 100 liter, og min var alltid stappfull av mat og vann.
Deltakerne hadde også svært begrenset tilgang på informasjon man i dagliglivet tar for gitt.
– Vi fikk ikke vite noe. Ikke klokka, ikke hva som skulle hende, ikke hvor mye sekken vår veide og ikke når vi fikk sove eller spise neste gang. Vi visste ingen ting om hva som hendte i landet eller i verden for øvrig, forteller Kristine.
Ut av bobla
Det å oppholde seg i en slik boble gjorde samholdet innad i gruppa ekstra sterkt, samtidig som det ble ekstra vanskelig da «Norges vakreste eventyr» tok slutt.
– Jeg har fått venner for livet i folk jeg ikke trodde var min type mennesker. Noen er kanskje mest lik meg, mens andre ligner de vennene jeg har fra før, sier Kristine, som betegner gruppa som svært sammensveiset.
– Vi var jo sammen absolutt hele tiden. Selv om man etter hvert ønsket seg en dusj og litt tid for seg selv, så var det vondt å komme hjem og ut av bobla.
Lærte om seg selv
Kristine er en ordentlig frysepinn og var bekymret på forhånd for hvordan det skulle bli i telt og lavvo. Selv om hangen etter friluftsliv var det som fikk henne til å melde seg på i utgangspunktet, var det helt uten erfaring hun stilte til start på Lindesnes.
– Jeg har aldri brukt primus og aldri sovet i telt. Jeg har ikke hatt det apparatet rundt meg som gjør at man drar på slike turer. Vi jentene sov med to boblejakker, skalljakke, ull og to soveposer, og likevel hutret vi. Man føler seg så hjelpeløs når man er våt og kald hele tiden, synes Kristine.
Selv om hun på et tidspunkt ville legge seg ned i snøen og gi opp hele ekspedisjonen, holdt hun seg varm av det brennende ønsket om å oppleve nye ting.
– Jeg ville ikke gå glipp av noe, og det var nok det som drev meg til ikke å gi opp. Tenk om de andre skulle gjøre noe gøy uten meg!
Ikke engang mamma vet hvor langt Kristine når, og taushetsplikten hun har signert akter førskolelæreren å holde.
– Da jeg var der, tenkte jeg at jeg aldri i verden kom til å klare å la være å fortelle om opplevelsene med en gang jeg kom hjem. Men nå har jeg jo gjengen der inne fra som jeg kan snakke med, og så kan jeg heller se på ansiktsuttrykkene til venner og familie når de ser med hoppe fallskjerm på TV, gliser Kristine.
Skal ut i duell
Forrige episode ble imidlertid avsluttet med en alpinkonkurranse, der piffen så ut til helt å ha gått ut den ellers så bestemte og vågale bergensjenta. Hennes ferd videre mot syttiførste breddegrad står på spill i mandagens episode.
– Jeg vet ikke hva som skjedde, men jeg turte bare ikke å satse. Det var nok frykten for å ryke ut som satt så alt for sterkt i meg. Jeg har stått på slalåm én gang før og visste at jeg kom til å tape. Vi ante jo ikke da at den som tapte bare ble merket og fikk en ny sjanse i duell, sier Kristine.
Nå etter programmet er hun i stor grad å finne innenfor SATS Nygårds vegger, der hun har gruppetimer som sin favoritt. Hun sier at hun gjerne vil komme i gang med både løping og styrketrening, samtidig som hun nå har en del nye venner å legge ut på tur i skog og mark sammen med. Etter at innspillingene ble avsluttet i april, har deltakerne møttes igjen ved flere anledninger, dog uten både lavvo og turmat.
– Det er fint å kunne møtes på en hytte og drikke vin og kose oss. Vi har snakket om å legge ut på turer sammen også, men om det blir i lavvo skal jeg ikke si sikkert. Jeg tror egentlig ikke det, ler Kristine.
«71° nord» har finale 9. desember.
FOTO: Charlotte Karlsen
