Linn vei til en bedre livsstil – uke 6

Slik har Linn har endret seg fra «sofapotet til fysisk aktiv» på 6 uker.  

 Her kan du lese hvem Linn er.

 Linns oppdatering etter 6.uke

Nå er jeg midtveis. Uke seks er over, og snart begynner uke syv. De siste seks ukene har vært veldig innholdsrike, og jeg har lært enormt mye. Jeg har gått fra å være en bedagelig sofapotet, til å være fysisk aktiv og interessert i ernæring. Hadde noen fortalt meg for tre måneder siden at det kom til å skje, hadde jeg aldri trodd på dem.

Tidligere leste jeg kun på innholdsfortegnelsen i mat for å se om det var laktose i, og resten brydde jeg meg ikke om. Nå som jeg har endret livsstilen min, har jeg også begynt å lese på andre ting, slik som kilokalorier, proteiner, fett og karbohydrater. Jeg har fått meg noen store overraskelser ved å lese på ting jeg har spist før, siden jeg trodde de var ”sunnere” enn de var.

Jeg har også funnet andre måter å belønne meg selv på, enn jeg gjorde tidligere. Før jeg begynte med dette var det jo som regel noe usunt jeg unnet meg, når jeg mente at jeg fortjente en belønning. Det har jeg skjønt ikke går lengre, så da måtte jeg finne på nye belønninger. Og den nye belønningen ble nye fargerike treningsklær. Det føles også mye bedre å kjøpe seg et nytt klesplagg, enn noe usunt som ikke er bra for meg.

Jeg har blitt spurt flere ganger om ikke jeg savner maten jeg spiste tidligere, siden jeg har et mye bedre og sunnere kosthold nå. Utrolig nok så gjør jeg ikke det, i all hovedsak. De få tingene jeg har savnet, har jeg jo fått innført etter hvert. Slik som makrell i tomat, som dere sikkert har fått med dere. Her om dagen tenkte jeg på hva jeg brukte å spise tidligere, og kom til å tenke på ostepop. Det var min store svakhet. Jeg savner ikke å kunne spise ostepop, men jeg vet at jeg ikke kan spise det på lenge. Det har jeg ikke viljestyrke nok til. Jeg tror ikke jeg klarer å spise bare noen få, for så å slutte.

Til tider har jeg lurt på hva i alle dager jeg har begitt meg ut på, og hvorfor jeg har gjort det. Slik som da jeg nettopp hadde begynt med livsstilsendringen, og gikk rundt og var kjempetrøtt og kvalm hele tiden. Eller under en av de første øktene med Frank. Da det gikk over, begynte jeg å se og føle resultater, og innså hvorfor jeg hadde begynt med dette. Jeg føler meg mye friskere og sterkere enn jeg har gjort på lenge, og har knapt vondt lengre. Bortsett fra gangsperre, men det er en ”god” smerte, siden den kommer av at jeg har trent.

Noen dager virker dørstokkmila evig lang, og jeg sliter med å finne motivasjon til å trene. Da frister det mest å legge seg på sofaen og se på tv. Jeg er ikke helt sikker hva det er som får meg til å trene de dagene, men jeg vet jo at det verste er å komme seg ut døra. Når jeg endelig har fått på meg treningsklærne, og låst ytterdøra bak meg, går det som regel greit. Det er mitt point of no return. Da må jeg trene, og går bort til treningssenteret. Siden det tar meg en liten halvtime å gå dit, rekker jeg å finne treningsmotivasjon på turen.

Jeg har jo tidligere nevnt at jeg overhodet ikke liker intervalltrening. Det er faktisk en øvelse jeg liker mindre enn HIIT, og det er legcurl. Det byr meg helt imot å skulle gjøre den øvelsen, men likevel gjennomfører jeg den. Jeg gjør øvelsen oftere enn jeg skal innimellom, siden jeg prøver å lære meg å like den. Jeg har prøvd å lære meg å like den i seks uker nå, men har enda ikke klart det.

Denne uken hadde jeg en ny øvelse på programmet fra Frank. Markløft. Siden jeg har fått med meg at det kan gå hardt utover ryggen dersom øvelsen ikke gjøres korrekt, ville jeg ikke gjøre den uten at noen kunne vise meg hvordan. Heldigvis for meg er det mange flinke folk som trener på samme senter som meg. Så da det var tid for markløft på treningsprogrammet mitt, gikk jeg bort til en sterk mann som jeg mente kunne ha peiling på markløft. Hyggelig som han var, sa han at han at han kunne godt vise meg hvordan det skulle gjøres, og hjelpe meg til å gjøre øvelsen selv. Etter mye prøving og feiling, fikk jeg endelig til å løfte vektstanga slik som den skulle løftes, uten å løfte feil. Så tusen takk atter en gang til den tålmodige og snille mannen, som tok seg tid til å hjelpe meg.

Nå har jeg trent uten Frank i to uker, og det har gått veldig greit. Jeg har lært mange øvelser de fire første ukene og klarer å gjøre alle uten veiledning, bortsett fra markløft som jeg nevnte. Likevel gleder jeg meg til å trene med Frank igjen, for det er noe annet å ha egentrening, enn å bli pushet av en prestasjonstrener.

Så denne uken gleder jeg meg veldig til å øve mer på markløft, og å trene med Frank og hans evige gode humør.