Publisert Alle idrettsutøvere har sin konsentrasjonsstil. Men er denne stilen den mest hensiktsmessige i forhold til idretten?
Hver enkelt idrettutøver har sin spesifikke konsentrasjonsstil. Spørsmålet er om utøverens konsentrasjonsstil er den mest hensiktsmessige i denne idretten? For å få en bedre oversikt over dette, utviklet Nideffer (1976) en konsentrasjonsmodell. Modellen består av et indre og et ytre perspektiv, som igjen blir delt inn i en smal og en bred dimensjon.
Her kan du lese hva konsentrajon er.
Ved en smal indre konsentrasjonen vil oppmerksomheten være rettet mot tanker og følelser, hvor man bla kan visualiser ønskede tekniske løsninger, ha fokus mot å være avspent og leve seg inn i utpustet for å spenne av.
Når konsentrasjonen rettes mot det å legge opp en taktikk og vurdere gjennomføringen av taktiske løsninger, har man en bred indre konsentrasjon. Når utøveren retter fokus utover mot en eller to faktorer, som å se framover i løypa, skiskytteren som retter fokus på blinkene eller fotballspilleren som gjør seg klar til frisparket, bruker man en smal ytre konsentrasjonsstil.
I situasjoner hvor man søker oversikt, hvor det er mange ting som skjer samtidig, der det er viktig å ta raske avgjørelser på grunnlag av det som skjer rundt en, vil som regel utøveren har en ytre bred konsentrasjonsstil.
Den enkelte utøver vil ofte utvikle en av disse fire konsentrasjonsstilene mer enn andre. Et av problemene med dette er at i stressede situasjoner vil utøveren ha en tendens til å bli for lenge i denne spesifikke konsentrasjonsstilen, når situasjonen ideelt sett hadde vært at man skiftet konsentrasjonsområde. Resultatet er at man da mister mye informasjon. Konsentrasjonsskifet kommer da for sent, og utøveren kommer på etterskudd i situasjonen.
Ofte vil problemet ligge i at utøveren i slike sammenhenger har for stor grad av indre konsentrasjon, når fokuset burde ha vært rettet utover. Det kan være at en fotballspiller har gjort en feil og bebreider seg selv og dermed overser at motspilleren en skal passe på, går på et løp. Siden en da i dette tilfellet har for stor grad av en smal indre konsentrasjonsstil, mister man fokuset som burde vært rettet utover for å registrere motsipillerens initiativ og følge dette. Konsekvensen er at man blir en til to meter på etterskudd i situasjonen.
Videre vil den enkelte idrett sette forskjellige krav til konsentrasjon avhengig av idrettens egenart. En skytter vil i større grad ha fokuset rettet innover mot å være avspent (smalt indre perspektiv), for så å rette fokus utover mot blinkene (smalt ytre perspektiv) Er det vind, må en følge med på dette (bredt ytre perspektiv) og vurdere om en skal skru på siktet (bredt indre perspektiv).
Som regel vil hoveddelen av konsentrasjonen være rettet inn mot skiven en skal skyte på, altså et smalt ytre perspektiv. Fotballspilleren, sammenlignet med skytteren, vil ha større krav til å mestre den brede ytre konsentrasjonsstilen. Fotballspilleren må i større grad ha oversikt over situasjonen og ta raske valg ut fra hva med- og motspillere gjør. For begge idretten settes det krav til at man har rasjonelle konsentrasjonsskifter mellom de fire fokusområdene alt ut fra hva situasjonen krever. Skal man lykkes i drett er altså en viktig dimensjon at man utvikler ulike konsentrasjonsstiler. Det er og av stor betydning at man trener seg opp til fleksible konsentrasjonsbytter ut fra behovet i situasjonen.
Kilde:
Nideffer, R.M. (1976). Test of attentional ande inter-personal style. Journal of Personality and Social Psychology, 34, 394 – 404.
