Fotomodellen, DJ-en og løpeprofilen Lono Brazil III forteller om skjønnheten i en by som er i ferd med å falle pladask for løping.
Løping har forandret seg. Det er ikke lenger bare en hobby, en aktivitet – noe du må pine deg gjennom for å gå ned et par kilo. Ledet av et knippe visjonære forbilder rundt omkring i verden har idretten vår blitt en kultur. En livsstil. Noe som gir mangfold og styrke. I denne serien vil vi, i samarbeid med Jaybird, ta for oss noen av disse visjonære forbildene. Bli med inn i deres gater, i deres by. Utforsk og finn byens unike rytme på den beste måten – med løpesko på beina.
Her kan du lese, med deres egne ord, hvordan det er å løpe i nettopp deres verden.
***
Med min kreative jobb passet jeg ikke helt inn i den tradisjonelle løpekulturen, og som løper passet jeg ikke helt inn på den kreative scenen. Det var ikke før jeg startet å løpe med The Bridgerunners i 2012 (ansett som det originale løpecrewet) og Black Roses (grunnlagt av løpecrew-pioneren Knox Robinson) i New York City at jeg fant min plass. De to verdenene mine – løping og kreativitet – ble forent.
Da jeg flyttet tilbake til Tokyo i 2016 – byen jeg vokste opp i – fant jeg et lignende løpesamfunn – Athletic Far East Club (AFE). Vi løper på onsdager, men løping er egentlig ikke hovedfokuset. Det viktigste er å sosialisere og ha det gøy med venner. Man får jo trent, men det skjer i ditt eget tempo. Og man ser løpere man aldri ville trodd var løpere.
Innen musikkverdenen, eller innen mote og kunst, virker det som at folk tenderer til å ta avstand fra den tradisjonelle siden ved idrett. Og innen den tradisjonelle, helserettede idrettsverdenen ser man kanskje ikke så mange med kreative yrker. Men i grupper som AFE treffer man likesinnede. Crewet mitt inspirerer meg. Du kan være musiker eller hva som helst, og det er så bra. Det eneste som kreves er at du har en kropp slik at du kan være med og løpe. Så fort du har funnet en gruppe med lignende interesser som dine egne, så kommer samholdet automatisk.
Stedene
Her i Tokyo er man ikke ferdig på jobb før rundt klokka 19 på kvelden, så løpeturene våre starter ikke før klokka 21. AFE treffes hver onsdagskveld ved et badehus midt i byen. Det er en veldig typisk japansk greie dette med badehus. Jeg liker egentlig ikke å løpe der alle andre løper, som for eksempel ved keiserpalasset, men på onsdagene løper vi rett til Shibuyakrysset (et stort veikryss hvor opp til 2500 mennesker passerer gata på grønt lys hver gang) – en skikkelig turistmagnet i hjertet av Tokyo.
Vi løper gjennom menneskehavet i lysene fra byen. Det funker, siden dette ikke er en hardøkt, men først og fremst en sosial løpetur. Tokyo blir mer og mer populært for turister og vi i AFE tar gjerne med oss besøkende på løpetur. Og hvem vil vel ikke løpe rett over Shibuyakrysset? Stort sett stopper turistene der kun for å ta bilder, men når man løper over krysset blir det en helt annen opplevelse.
Etter at vi har løpt ca. fem kilometer følger vi de japanske skikkene og går til badehuset, som er et slags spa, hvor vi dusjer og vasker oss. Det er en veldig gammeldags greie å gjøre.
Lyden
Å løpe gjennom Tokyo er en overasskende fredfull greie. Selvfølgelig er det hektisk, men det er en annen form for kaos enn du finner mange andre steder. I Tokyo kan man høre seg selv tenke. Det er ikke fullt så ille som det virker.
Det hender jeg bare ønsker å komme vekk fra alt, koble helt av og ikke lytte til musikk mens jeg løper. Men stort sett løper jeg med musikk på øret. Musikken setter tempoet for løpeturen. Det er slik jeg lager spillelistene mine jeg har laget en liste i samarbeid med Jaybird som består av en god blanding med forskjellige typer musikk. Det finnes alltid noen låter der som passer til dagens økt.
Smakene
Etter onsdagsøktene våre går vi alltid ut og tar noe å drikke. Hvis det er fint kjøper vi kanskje med noe øl og går til en parkeringsplass i nærheten av badehuset. Jeg går stort sett for japansk øl. En annen favoritt, som du kan kjøpe på helsekostbutikkene her, er grønn te blandet med sake – som en slags drink. Det er veldig oppfriskende!
Hvis vi ikke henger ute pleier vi å gå til en kinesisk restaurant i nærheten og spise stekt ris eller stekte dumplings.
Stilen
Løping for meg er en slags ventil der jeg får utløp for tankene i hodet. Du løper og lar kroppen slippe seg løs. For meg, og mange av kompisene mine i AFE som også har kreative yrker, bruker vi også løpingen til å uttrykke oss gjennom det vi har på oss.
Ja, man vil selvfølgelig ha funksjonelle treningsklær, men man vil også føle seg vel. Når jeg bestemmer hva jeg skal ha på meg, pleier jeg å ta utgangspunkt i en viss fargeskala og inkluderer gjerne plagg som ikke er typiske løpeklær. For eksempel kan jeg ha på en caps eller hatt fra butikken min Union Tokyo. Klærne er ikke designet for trening, men de skiller seg ut og gir meg en mulighet til å vise hvem jeg er. Å sette sammen et kult løpeantrekk og deretter gå ut og løpe er en fin måte å finne ditt eget uttrykk på. Yrket ditt skal ikke definere deg. Hvordan du er som løper sier kanskje mer om deg.
Følelsen
Man merker allerede på atmosfæren i Tokyo at de olympiske leker kommer til byen i 2020. Folk anstrenger seg litt mer for å leve sunt, og har for eksempel begynt å løpe. Det er en vel bevart hemmelighet, men så fort du ankommer Tokyo vil du legge merke til det – Japan har fått en ganske så bra løpekultur – det finnes mange løpecrew her. OL har virkelig oppmuntret menneskene til å komme seg ut og svette.
***
Hold utkikk etter nye episoder i Run My World i Runner’s World, og andre måter Jaybird utforsker den globale løpekulturen på.