Publisert Kan trening være en effektiv behandling for å redusere symptomer hos de som er avhengige av narkotika? Hva med nikotin og alkohol? Tall fra WHO viser at 13,5 millioner mennesker er avhengig av et rusmiddel (3).
Hos heroinbrukere er det begrenset med forskning på fysisk aktivitet, sport og trening, selv om offentlig helseinformasjon sier at fysisk aktivitet er bra for befolkningen (1). 40 eks-heroinbrukere ble intervjuet før og 37 av dem 3 måneder etter intervensjonen. Data fra de 77 intervjuene ble analysert for å finne ut hva brukerne selv opplevde. Eks-heroinbrukerne følte at de fikk bedre helse, ble mer sosiale og at trening, sport og fysisk aktivitet reduserte heroinbruken. De følte også at det var personlige, sosiale og strukturelle barrierer i forhold til det å være aktiv. Forskerne konkluderer med at fysisk aktivitet, sport og trening er en viktig faktor i rehabiliteringen, men man må være kreativ og fleksibel i forhold til aktivitetene man utfører.
En annen studie av Zschucke og kolleger fra 2012 undersøkte om trening har en effekt på behandlingen av alkoholmisbruk, nikotinavhengighet og narkotikamisbruk (2). For røyking er evidensen sterk for at trening er en brukbar behandling mens for alkohol og narkotika er det ingen sterke studier eller konklusjoner. De studiene som foreligger er ikke spesielt gode så vi trenger flere gode studier for å si noe sikkert.
En samlestudie fra 2014 av Wang og kolleger prøvde å finne ut hva langvarig trening har å si i behandlingen av rusavhengighet (3). De sjekket ulike databaser etter randomiserte kontrollstudier fra 1990 frem til 2013. De lette etter 4 utkom; abstinensrate, angst, depresjon og tilbakevendingssymptomer. Denne meta-analysen kommer med sterk evidens mot at trening kan være en effektiv tilleggsbehandling for abstinenser fra alkohol, nikotin og narkotika. Trening demper abstinensene og demper tilbakevendingssymptomene samt symptomer på depresjon og angst. Retningslinjer fra American College of Sports Medicine for trening er effektivt for abstinenser hos rusavhengige. Her har vi trening med moderat til høy intensitet. Meditasjonstrening som yoga og tai chi hadde lignende effekter som trening. Treningseffekten ser ut til å være sterkere hos rusmisbrukere enn hos de med abstinenser fra alkohol og nikotin.
Abrantes og kolleger har på bakgrunn av positive effekter i tidlig rehabilitering av rusmisbrukere sett på saken (4). Rekruttering av disse menneskene samt å klare å følge et opplegg har vist seg å være en utfordring. 97 damer ble rekruttert til et program som startet med et intervju. 71% trente ikke på nåværende tidspunkt, men 95% var interessert i å starte med et treningsopplegg. 89% ønsket å starte opp med treningen i løpet av de første 3 månedene med rusfrihet. Dette betyr at det er svært viktig å finne et opplegg basert på deres utfordringer, mål og preferanser for å sørge for at opplegget kan følges over tid. Da intervjuobjektene ble spurt om topp 3 foretrukne treningsmetoder svarte 75% gåturer, 37,1% styrketrening, 32% sport, 21,6% yoga og 18,6% løping.
I 2015 ønsket også Bardo med venner å finne ut om fysisk aktivitet beskytter mot rusmisbruk. De har flere viktige konklusjoner. Først og fremst er den pre-kliniske forskningen ganske sterk hva gjelder fysisk aktivitet sin effekt både preventivt og som behandling for å redusere bruk av narkotika. Frivillig inntak av alkohol derimot ser det ikke ut til å ha noen effekt på. Den kliniske forskningen viser at fysisk aktivitet kan ha en effekt på de som er avhengige av nikotin. I kontrast er det usikkerhet hvorvidt trening reduserer bruken av andre rusmidler enn nikotin. Det viser seg også at forskjellige hjerneområder endres av fysisk aktivitet. Den mediale prefrontale cortexen kan være linken mellom trening og svakhet for rusmisbruk. Igjen ønsker forskerne flere studier på området.
Lynch og kameratene hans ville også se om trening var en potensiell behandlingsform for rusmisbruk i 2013 (5). De diskuterer i gjennomgangen evidensen som foreligger og hvilke potensielle nevrobiologiske mekanismer diskueres også med fokus på interaksjoner med dopaminergiske og glutamatergiske signaler og kromatin-remodellering i belønnings-hjerneveien. Selv om få studier direkte har utforsket effekten av trening som prevensjon eller intervensjon for avhengighet. Epidemiologiske studier har lenge rapportert negative assossiasjoner mellom nivå av fysisk aktivitet og rusmisbruk. Det er også mange anekdoter som leder mot å tro at mennesker som er på bedringens vei bruker trening som en substitutt for dop eller å holde abstinensene på avstand. Trening kan ha positive effekter hos noen og negative effekter hos andre. Trening kan være effektivt gjennom å stimulere dopamin i hjernen, holde abstinensene borte gjennom en interaksjon med glutamat. Trening kan også bli avhengighetsskapende for noen da det aktiverer mange av de samme kanalene som rusmisbruk. De vil også ha mer forskning.
Smith og hans venner mener at forskningen som foreligger er overbevisende hva gjelder trenings effekt i å redusere rusmisbruk. Særlig på kokain og noen andre narkotikum.
Praktiske retningslinjer
– Mer forskning trengs for å gi gode svar på hvor mye trening som er bra og hvor bra det er
– Trening har muligens en god effekt på de som er avhengige av nikotin og rusmisbrukere
– På alkohol er det muligens mindre preventivt
– Det er ikke sikkert trening funker for alle, men alle bør få sjansen til å benytte fysisk aktivitet i et rehabiliteringsopplegg
Referanser
1. Heroin users’ views and experiences of physical activity, sport and exercise. The International Journal of Drug Policy. Neale et. Al. 2012.
2. Exercise and physical activity in the therapy of substance use disorders. The Scientific World Journal. Zschucke et. Al. 2012
3. Impact of Physical Exercise on Substance Use Disorders. Plos One. Wang et. Al. 2014.
4. Does physical activity protect against drug use vulnerability? Drug and Alcohol Dependence. Bardo et. Al. 2015.
5. Exercise as a novel treatment for drug addiction: A neurobiological and stage-dependent hypothesis. Neuroscience and Biobehavioral Reviews. Lynch et. Al. 2013.
