Publisert Unge eliteutøvere sliter oftere med mat og kropp enn andre. Doktorgrad fra NIH viser at hele miljøet rundt utøveren må involveres for å forebygge spiseforstyrrelser.
Det er kanskje ikke så overraskende at idrettsungdom er mer opptatt av kosthold og vekt enn annen ungdom. Men at mange flere unge eliteutøvere sliter med spiseforstyrrelser enn annen ungdom, bekymrer forskere ved Norges idrettshøgskole.
Marianne Martinsen har i sitt doktorgradsarbeid kartlagt forekomsten av spiseforstyrrelse ved alle de 16 norske toppidretts- og skigymnasene. Mot en forekomst på mellom 0,5 og fem prosent i befolkningen for øvrig, fant forskerne her at 14 prosent av elevene hadde en spiseforstyrrelse.
– Vi ble overrasket over hvor stort problemet var blant våre yngre utøvere sammenlignet med ungdom i samme alder, forteller Martinsen.
Etter at problemet var kartlagt, utviklet Martinsen og kollegene et forebyggingsprogram, som forhåpentlig skulle senke andelen.
– Toppidrettsungdom er i en utfordrende fase av livet. De vokser og er i puberteten. Dette gjør at prestasjonene deres gjerne vil variere, samtidig som idretten blir mer seriøs i denne alderen. Mange både opplever et stort press, både fra seg selv og fra andre, for å prestere i idretten, forklarer Martinsen.
Marianne Martinsen. Foto: Kristin Jacobsen
Forebyggingsprogrammet som Marianne Martinsen og kollegene utviklet tok utgangspunkt i det som anses som risikoforhold for utvikling av spiseforstyrrelser, slik som blant annet lav selvfølelse, slanking og frykt for vektøkning:
– Vi jobbet mye med den indre dialogen, hvordan de jobber med seg selv og sin egen motivasjon, forteller stipendiaten. Ønsker man en lang og fremgangsrik idrettskarriere, må man skynde seg langsomt. Er det viktigst å få NM-gull som junior, eller å ha en lang, og suksessrik karriere?
Meget god effekt
Det forebyggende programmet skulle vise seg ekstremt effektivt. På de skolene der forskerne gjorde intervensjon, altså at de gjennomførte tiltakene i forebyggingsprogrammet, fant de ingen nye tilfeller av spiseforstyrrelser ett år etter at intervensjonen var avsluttet. På kontrollskolene, der de ikke gjorde noen tiltak, fant de nye tilfeller av spiseforstyrrelser hos hele 13 prosent av jentene i samme periode.
En viktig årsak til at forebyggingsprogrammet var så vellykket, tror Marianne Martinsen er at det var rettet mot både utøvere og trenere. Forskernes opplegg besto både av undervisning, seminarer og praktiske og teoretiske oppgaver. Berørte temaer var selvfølelse, mental trening, vekst og utvikling og ernæring knyttet til helse og prestasjon.
For utøverne besto opplegget av blant annet foredrag, visualiseringsoppgaver, bruk av forbilder fra idretten og mental trening. Budskapene ble gjentatt om og om igjen for at det virkelig skulle feste seg hos ungdommene.
Martinsens studie la også stor vekt på trenerens rolle. Foto: Andreas B. Johansen
– Vi hadde også en Facebook-gruppe der elevene kunne kommunisere med idrettshelter som blant annet langrennsløper Øystein «Pølsa» Pettersen og Cecilia Brækhus. Brækhus konkurrerer jo selv i en sport med vektklasser og har lang erfaring med kosthold og trening knyttet til fysisk prestasjon. Hun ga også ungdommene gode råd om hvordan de kan jobbe med å bedre sin selvfølelse, forteller Martinsen.
Den andre delen av tiltakspakken var rettet mot trenerne. Hensikten var å øke kunnskapen deres om spiseforstyrrelser, hvilke tegn de bør være oppmerksomme på, hva de kan gjøre hvis de bekymrer seg for sine utøvere, hvor de kan henvende seg for å søke hjelp og lære hvordan de kan bidra i det forebyggende arbeidet.
– Etter tiltaksperioden fant vi at trenerne hadde langt mer kunnskap om spiseforstyrrelser. I tillegg var det veldig oppløftende å se at de selv også opplevde at deres egen kompetanse var bedre, sammenlignet med de trenerne som ikke fikk tiltak. Kombinasjonen av økt kunnskap og tro på egne ferdigheter kan være avgjørende for det videre forebyggende arbeidet, sier stipendiaten.
Tiltakene varte i et år, og forskerne fulgte kull på de videregående skolene fra 1. til 3. klasse.
Alvorlig sykdom
Spiseforstyrrelser kan føre til føre til hyppige skader, tidlig frafall fra idretten. Det er en alvorlig psykisk lidelse som i ytterste konsekvens kan føre til tidlig død. For kvinner kan underernæring resultere i bortfall av menstruasjon, problemer med fertiliteten, hjerterytmeforstyrrelser og redusert beintetthet. Mens fertiliteten gjerne kommer tilbake ved normal vekt, er benskjørheten permanent, advarer Martinsen:
– Vi har sett unge jenter med skjeletter som 80-åringer. De kommer til å ha dårlig beintetthet resten av livet. I tillegg til fysiske plager, påvirker gjerne spiseforstyrrelser ungdommenes sosiale liv, de får lavere selvfølelse, holder seg gjerne for seg selv og blir utmattet av det strenge mat- og treningsregimet de pålegger seg selv.
Forskerne kan ikke peke på én årsak til at noen utvikler en spiseforstyrrelse. Det er gjerne flere årsaker som virker sammen, men generelt er et ønske om å endre eget utseende sentralt, spesielt blant jenter. Blant guttene som slanket seg på toppidrettsgymnasene var ønsket om bedre prestasjoner viktigst. Blant jentene fant forskerne at både ønsket om bedre prestasjon og bedre utseende var avgjørende.
Grunnlag for videre forebyggende arbeid
I kartlegging av spiseforstyrrelser brukes gjerne et spørreskjema først for å avdekke hvem som er i risikosonen, og hvem som ikke er det. I sitt arbeid erfarte Martinsen og kollegene at tilgjengelige spørreskjemaer, som er vurdert og godkjent av fagfeller, ikke er ideelle som en første kartlegging av spiseforstyrrelser blant idrettsungdom. Tilgjengelige spørreskjemaer var tilpasset klinikkers behov, ikke utøvere. Dessuten er det forskjell på idrettsungdom og annen ungdom.
– For eksempel er en parameter som «opplevelse av for store lår eller rumpe» ikke egnet for idrettsutøvere, ettersom mange har muskelvekst som nødvendig mål for prestasjon, forklarer Martinsen.
Derfor utviklet forskerne et nytt, enklere spørreskjema med bare ni spørsmål, tilpasset idrettsungdom. Skjemaet skal være enkelt å bruke, og det gir mer presise resultater når det gjelder å skille ut utøvere som bør følges opp videre.
– Dette spørreskjemaet gir færre falske positive tilfeller, altså friske ungdommer som tradisjonelle metoder identifiserer som ungdom med, eller som har risiko for, spiseforstyrrelse. Resultatet fra skjemaet er utgangspunktet for et klinisk intervju som eventuelt avdekker en reell spiseforstyrrelse og behov for videre oppfølging av de ungdommene som har behov for det, forklarer Marianne Martinsen.
Artikkelen er levert i samarbeid med Norges idrettshøyskole.
Ingressfoto: Andreas B. Johansen.
