Responderer du dårlig på trening?

Ny kunnskap om respons på trening slår fast at det er til dels stor forskjell på oss. Vi får altså ulik effekt av lik treningsinnsats. Hvordan forholder vi oss til det?

 Èn av ti får ikke bedre utholdenhet av trening, kanskje så mye som 20% har redusert effekt av arbeidet som legges ned. Disse kalles «non-responders» i litteraturen. Årsaken til dette relativt nye fenomenet ligger i genene våre, og de kan vi som kjent ikke gjøre noe med. Det er også en av hovedforklaringene på at vi i oppveksten valgte enkelte aktiviteter – eller ingen – fordi vi ikke presterte like godt som andre.

Les også: Boost løpsformen med en effektiv intervalløkt

I andre enden av skalaen er det tilsvarende 10-20% som responderer bedre enn gjennom snittet på lik treningsinnsats. Det er trolig disse som blir toppidrettsutøvere som voksne. Dette gjelder både styrke- og utholdenhetstrening, og det er korrigert for hvilken type sammensetning vi har på muskelfibertyper. Disse kalles «super-responders».

Det er godt kjent at for eksempel utholdenhet er veldig viktig for framtidig risiko for hjerte-karsykdommer, samt andre sykdommer som kreft, muskel-skjelettsykdommer og psykiske plager. Derfor er det viktig at også de som responderer dårlig på trening med tanke på prestasjoner fortsetter å være fysisk aktive med tanke på sykdomsrisiko. Det er imidlertid ennå ikke kjent hvordan effekten av trening som sykdomsforebygging er på de ulike gruppene av respondenter.

Les også: Hvordan gjennomføre effektive treninger

Å få kjennskap til at man eventuelt ikke har så stort potensiale i treningseffekt som andre kan være demotiverende. Det er derfor viktig å fokusere på andre effekter av trening og fysisk aktivitet enn idrettslig prestasjonsevne.

Hvordan kan vi finne ut hvor godt vi responderer på trening? Det finnes allerede gentester til kommersielt bruk i utlandet, men foreløpig er ikke dette et tilbud fra det norske helsevesenet; delvis på grunn av foreløpig tynt vitenskapelig grunnlag, og delvis på grunn av kostnader. Og hva skal i tilfelle slik kunnskap brukes til? I gamle DDR (Øst-Tyskland) brukte man en periode tester av muskelfibre (biopsi) til å forsøke å forutsi barns anlegg for ulike idretter, for dermed å starte tidlig spesialisering. Dette er helt uaktuelt i Norge. Så inntil videre bør vi fokusere på det vi kan gjøre noe med, nemlig Helsedirektoratets retningslinjer for fysisk aktivitet for bedre helse.