Publisert
En norsk undersøkelse (KAN1) viser det er en sammenheng mellom fysisk aktvitetsnivå og utdanning.
Innledning
Å øke kunnskapen om korrelaters (medbestemmende faktorer) betydning for fysisk aktivitet (FA) i ulike utdanningsgrupper er viktig for å kunne utforme gode intervensjoner.
Få studier er gjennomført med hensyn til utdannelsens moderasjonseffekt på korrelater for FA, og ingen er utført med objektiv måling av aktivitetsnivå. Hensikten med denne studien var å kartlegge hvor stor andel av den voksne, norske befolkningen i ulike utdanningsgrupper som tilfredsstilte anbefalingene for FA, samt å undersøke den relative betydningen av ulike korrelater på tvers av utdanningsgrupper med hensyn til å nå anbefalingene.
Metode
Kan1 er en nasjonal kartleggingsundersøkelse av FA blant voksne og
eldre i Norge (20-85 år). Totalt deltok 3464 personer. FA ble objektivt registrert ved hjelp av ActiGraph akselerometer, og deltakerne ble klassifisert til å tilfredsstille/ikke tilfredsstille anbefalingene for FA. Utdanningsnivå og korrelater for fysisk aktivitet ble kartlagt ved hjelp av spørreskjema. Regresjonsanalyser ble benyttet for å undersøke sammenheng mellom korrelater for FA og aktivitetsstatus.
Resultat
Samlet tilfredsstilte 20% av deltakerne anbefalingene for FA. I gruppen med kun grunnskoleutdanning tilfredsstilte 16% anbefalingene,mens i gruppen med ≥4 år høyere utdanning var denne andelen 25%. Opplevd kontroll og identitet knyttet til FA fremstod som betydningsfull på tvers av utdanningsgruppene.
Familiestøtte og opplevd forventning om å mestre å være fysisk aktiv, samt tilbud
om fysisk aktivitet i eget nærmiljø, derimot,var signifikant korrelert til FA kun blant
dem med ett års høgskole/universitetsutdanningeller mer.
Konklusjon
En lav andel av deltakerne tilfredsstilte de gjeldende anbefalingene
for FA. Høyere utdanningsnivå var positivt assosiert med å nå disse anbefalingene,
og den relative betydningen av de ulike korrelatene varierte delvis med utdanningsnivå.
Kilde: Artikkel er hentet direkte fra magasinet ”Idrettsmedisin” årgang 25, nummer 10, 2010. Artikkel ble presentert ved Idrettsmedisinsk høstkongress i Kristiansand november 2010. Støren Stokke J1, Hansen BH1, Aspvik NP3 Anderssen SA1, Ommundsen Y2 1Seksjon for idrettsmedisin, Norges idrettshøgskole,Oslo, 2Seksjon for coaching og psykologi,Norges idrettshøgskole, Oslo, 3NTNU Samfunnsforskning, Trondheim
