Publisert I det siste har vi kunnet følge henne i årets kjendisutgave av 71 grader nord. Nå venter nye utfordringer for tidligere langrennsløper Kristin Størmer Steira.
Hun kaller styrketreningen sin for stuetrim, men det er ingen tvil om at denne jenta fortsatt er i form. Etter at hun la opp langrennskarrieren for ett år siden har hun ikke sittet stille. Kristin har blant annet representert Norge i EM i terrengløp og vært med i kjendisutgaven av det populære TV-programmet 71 grader nord. Og hun var med lenge. Som nest siste jente måtte hun se seg slått semifinalen. Nå venter blant annet debut på maratondistansen senere i år.
En fantastisk opplevelse
Kristin roser crewet for deres innsats under innspillingen, og hun ser tilbake på 71 grader nord med et smil.
– Det var en fantastisk tur og en fantastisk opplevelse! Jeg må si at jeg var litt spent da vi startet – plutselig skal du bo i telt med folk du nesten aldri har møtt før, men vi kom raskt inn i det, det var en utrolig fin gjeng å være på tur med, forteller hun, og understreker at det er en opplevelse hun ikke ville vært foruten. Helt rosenrødt var det likevel ikke, men det var ikke de fysiske utfordringene som var det verste for Kristin.
– Min største utfordring var det å aldri vite. Det var en veldig uvant situasjon å ikke ha kontroll på noe. Vi visste jo ikke når vi ville bli vekt og hva turen neste dag gikk ut på, så man går konstant rundt og lurer på hva som skjer – det var uvant, sier hun.
Fine minner
Mange av deltakerne i årets 71 grader nord er tidligere idrettsutøvere, og det byr på tøff konkurranse.
– Det var en veldig sterk gjeng, kan Kristin fortelle.
Likevel var lagånden stor, særlig de første ukene.
– Helt frem til semifinalen handlet det mer om samarbeid – på turene jobbet vi sammen om å klare det. Alle unnet hverandre å gå videre, og alle var veldig likeverdige konkurrenter og vinnere i de ulike konkurransene, sier hun. På de individuelle konkurransene var nok individualistene litt mer frampå, og man kan fort bli revet med.
– Noen ganger måtte man bare stoppe og tenke; dette er jo bare et TV-show, det er ikke liv om å gjøre, forteller Kristin, men legger til at akkurat i de individuelle konkurransene var hun veldig ivrig etter å gjøre det bra. Hun trekker frem to episoder som står igjen som særlig gode minner fra turen; den første natta, tilbragt i et nett på Prekestolen og Strandåtindtraversen på Kjerringøy.
– Den første natta var både spektakulær og spesiell, og turen på Kjerringøy gjorde at alt av tårer og svette underveis i programmet var vel verdt det.
Ikke lagt skiene på hylla
Selv om toppidrettskarrieren som langrennsløper er over, er det ikke dermed sagt at skiene er pakket ned for godt.
– Jeg har prøvd å utnytte skisesongen så lenge så mulig i år, forteller Kristin som har hytte på Sjusjøen. Det har blitt mest skigåing de siste månedene, men hun har også en sykkel stående på rulle i stua..
– Nå begynner det jo å bli fint ute, men jeg har sykla en del innendørs i vinter. Også er det løping da – jeg har så vidt kommet litt i gang med løpinga også, legger hun til. Langrennsjenta er flink til å trene allsidig. Når snøen er borte tas rulleskiene frem, de fungerer som et fint alternativ ved siden av løpetreningen.
– Jeg har jo vært mye skadet som utøver, og passer fortsatt på at det ikke blir for ensidig, forteller hun.
Utendørs treningsglede
I tillegg til utholdenhetstreningen har Kristin også tatt fatt på styrketreningen igjen.
– Jeg skal være så ærlig å si at styrketrening ikke var min favoritt som utøver, så det tok litt tid, men jeg kjenner at jeg blir eldre og at det lønner seg å i hvert fall ha litt stabilitetsstyrke, så nå prøver jeg å få trent 20 minutter annenhver dag med stabilitetsøvelser. Det gjør jeg hjemme med slynge og medisinball – det blir litt sånn stuetrim foran nyhetene, ler hun.
Kristin forteller at hun velger å droppe treningsstudio hovedsakelig på grunn av mangel på tid.
– Når jeg har tid så prioriterer jeg heller å trene ute. Det å være ute er en stor del av treningsgleden min, så da blir det ikke så mye treningsstudio, sier hun.
Supermosjonisten
Hun er kanskje, per definisjon, gått over i mosjonistenes rekker etter at hun la opp i fjor, men det er ikke mange hviledager det er snakk om. Hvis det lar seg gjøre rent tidsmessig, er Kristin å se i treningstøy hver morgen.
– Hvis jeg er heldig kommer jeg meg ut hver dag. Men det er snakk om korte økter – veldig gjerne før jobb. Jeg liker å være oppe tidlig og ferdigtrent når jeg sykler hjem fra jobb. Vi legger til at det Kristin kaller ”korte økter” antakelig er en helt vanlig trening for de fleste av oss – fra 45 min til en time og ett kvarter. Morgenturene legger hun aller helst langs Akerselva eller opp til Vettakollen i Oslo.
– Jeg merker jo det at jeg føler meg mye bedre de dagene jeg får trent – det går mye på trivsel og energi. Andre dager er det for mye til at det blir tid, men bare en halvtimes joggetur hjelper veldig mye. Jeg er nok fortsatt litt avhengig av å trene, det vil jeg si.
I tillegg til løpeturene pleier Kristin også å sykle til jobb.
– Det er ikke lange biten, men jeg har en DBS fra tidlig 1980-tall, så for så vidt blir det god trening, for det er ganske tungt, men det er ikke der treninga ligger altså, ler Kristin, og legger til at hun verdsetter den lille lufteturen på den tungtrådte sykkelen før lange jobbdager hos Aktiv mot kreft.
– En del av motivasjonen er å være i såpass god form slik at jeg fortsatt kan løpe en tur med skijentene, også har jeg en mann som satser langrenn, så det er fint å kunne trene litt sammen med ham, forteller hun.
Vinnerpresset
Og det er jo en bragd i seg selv – å holde tritt med landslagsjentene i langrenn. For alle vet at de er i form, og alle forventer at de vinner, gang på gang. Vi er nysgjerrige på hva Kristin syntes om dette presset.
– Jeg følte nok mest press fra meg selv, og forventninger fra meg selv om å gjøre det bra.
Men jeg var heldig som var med i et landslagsopplegg hvor vi hadde god tilgang på sportspsykolog, som jeg jobbet mye med de siste fem årene, forteller hun.
De snakket mye om akkurat det med at det er et stort forventningspress, og at det er mange som ser på og forventer mye.
– Jeg tror det handler om å ha fokus på det man kan gjøre noe med. Hva alle andre gjør og tenker og sier kan man ikke påvirke, men man har ting som man kan kontrollere og fokusere på både før og under konkurranse – og det er det viktigste. Når jeg visste at jeg var i god form så ble jeg ekstra spent og hadde ekstra forventninger til seg selv, men jeg følte aldri noe press eller utenfra, det var mer det indre som styrte de følelsen. Også skal jeg ikke legge skjul på at jeg var på lag med et par jenter som tok seg av det presset – både Marit og Therese håndterte både media og forventningene, så det var aldri en stor utfordring, forteller Kristin.
Trening i travle perioder
Kristin har alltid vært glad i å trene, eller ”veldig, veldig glad i å trene” som hun sier det selv. Den fulltidsjobben det var å være toppidrettsutøver var derfor ikke noe problem for henne. Hun stortrivdes med det hun gjorde.
– Det har vært viktig for meg at det skal være trivsel i det man gjør, at man har det artig. Jeg tror ikke toppidrett er noen jobb du kan ha hvis du ikke synes det er morsomt og ikke er er veldig glad i det du driver med, sier hun. Samtidig understreker hun at det må være en balanse. Totalbelastning er et begrep som gjelder både for toppidrettsutøvere og mosjonister, og det er ikke bare trening som spiller inn der. Faktorer som fulltidsjobb, venner og familie har også mye å si. Kristin roser opplegget rundt langrennslandslaget som sørger for at skijentene får nok hvile og tilstrekkelig med næring. Det er en balansegang. Det skal være mye og hard trening, men samtidig må en passe på at det ikke blir for mye, og dette gjelder også for mosjonister.
– På en annen side er det viktig å huske at trening også kan gi overskudd i travle perioder. Det hjelper på energien å komme seg ut – om det så bare er en halvtimes gåtur, sier hun.
Maratondebut
Hun har vært inne på tanken om å satse mot for eksempel EM i friidrett i Amsterdam nå i juli. Særlig etter fjorårets sesong hvor hun gjorde det bra i ulike terrengmesterskap, deriblant EM, var tanken forlokkende. Men…
– Jeg er litt redd for skader, og samtidig så var det en grunn til at jeg la opp, og det var å ikke ha det kjøret på kroppen lenger. Jeg vet også at nivået er veldig høyt for å komme seg til EM, så per i dag er ikke det noe mål. Men jeg har lyst til å løpe konkurranser utover sommeren og høsten, både motbakkeløp og terrengløp spesielt. Jeg er jo i en jobb der vi har en del arrangementer som vi er med på, så det blir nok å sette seg noen mål underveis. Det hjelper på treningsmotivasjonen. Også skal jeg til New York i november, og løpe maraton der, smiler Kristin. Dette blir hennes første maraton.
– Det blir veldig spennende. Jeg får bare ta det litt som det kommer. Hvis beina og kroppen holder seg bra, så har jeg lyst til å prøve å løpe fort, smiler hun.
