Publisert PT-studiet er mer en manifestering av ferdigheter tilegna over tid enn et lynkurs for å lære om trening og livsstil. Det synes ikke de såkalte treningsekspertene i Trondheim å ha forstått.
Professor Jan Hoff som hevder treningsbransjen gir dårlig underbygga råd. Nå hagler kritikken, og det med god grunn. Hoff og hans kolleger angriper en hel yrkesgruppe når de sier at «de fleste gir dårlige råd på sviktende grunnlag». Videre viser de til at «det er merkelig at et helgekurs skal holde til å gi råd om trening». Kanskje disse 4×4-fanatikerne, som synes å ha lagt igjen sin sosiale intelligens langt tilbake i tid, heller burde satt seg inn i hvordan flertallet av personlige trenere arbeider.
Hoff innrømmer overfor Spreks journalist at mange vektlegger tilleggsutdanning når de ansetter PTer. Faktum er at du knapt vurderes hos de seriøse kjedene med mindre du har tilleggsutdanning som går langt utover selve PT-studiet. Hoff sier også at han «hvis jeg møter en PT, så aner jeg ikke hvilken bakgrunn den har uten å spør direkte». For det første så er det normal prosedyre å snakke med sin potensielle PT om blant annet utdanning og erfaring. For det andre så skinner hans overmodige holdning gjennom i ordvalget og objektifiseringen av treneren med pronomenet «den».
Selvsagt er utdanningene av variert kvalitet. Selvsagt skal arbeidsgiver sjekke sine PTers referanser og sette krav. Det er sant som det sies, det skal ligge langt mer enn synsing til grunn for å gi en annen person råd om liv og helse. Men det som ikke nevnes, er at en person som søker seg til, får og tar en jobb som personlig trener i de aller fleste tilfeller har en solid personlig bakgrunn fra fagfeltet. For mange er PT-utdanninga mer en måte å få ferdighetene ned på papiret på enn en faktisk utdannelse der en starter på scratch. En PT-student uten personlig erfaring vil i de fleste tilfeller ikke søke seg en jobb som PT selv om utdanninga på papiret er bestått.
Jeg vet dette fordi jeg har gått disse studiene. Fordi jeg jobber som PT. Fordi jeg vet at når du får en persons skjebne i dine hender, så må du være mer enn bare en trener som har lært om knebøy og makronæring på helgekurs, om du så kan anatomiboka utenat all den tid. Du må være en venn, et medmenneske, en fagperson og en fysisk og mental støtte. Er du ikke det, så tar du ikke jobben med å endre andres liv. Det vil alle som bruker mer tid blant mennesker enn på laboratoriet kunne tenke seg til.
Så hvem vil du ta råd fra? En selvopphøyende professor som hardnakka har hevda at 4×4 er best av alt gjennom flere tiår med endra helsetilstander og –utfordringer, eller en nyutdanna trener med mengder av fersk, tilegna erfaring, personlig oppfølging og varme hender?
BILDETEKST: Som personlig trener får du en persons skjebne i dine armer. Du må være en venn, et medmenneske, en fagperson og en fysisk og mental støtte.
