Publisert Etter motgang og skadeavbrekk triumferte Kari Flottorp Lingsom med ny løyperekord i årets Norseman. Løpet er kjent som verdens mest ekstreme triatlon med sine 226 kilometer i kaldt vann, mye vind og vær over fire fjell på sykkel og med et hardt maraton til slutt.
Vi fikk innblikk i hennes reise mot toppen på både det sportslige og litt mer personlige plan.
Når vi snakker med Kari har det gått en drøy uke siden hun skrelte av seg alle konkurrenter og kom energisk og smilende opp på Gaustatoppen som første kvinne, og det med en ny løyperekord i hende.
– Hvordan har du det nå, Kari? Hvordan er egentlig kroppen etter det du har vært gjennom?
– Kroppen er ganske bra den. Det første døgnet etter sov jeg veldig lite, jeg var jo sliten og hadde veldig vondt i knærne. Men treneren min dro meg ut på tur på søndagen likevel! Det er bare godt å holde kroppen litt i gang og nå er alt som det skal. Jeg har redusert treningsmengden til 40% av det normale, det vil si til ca 10 timer i uken. Jeg tenker å være klar til å delta i NM i triatlon sprint siste helgen i august, og jeg skal også gjennom en del fysiologisk testing før det. Det blir spennende å se hva jeg får til der.
Kari på sykkel over Hardangervidda i Norseman 2016. Foto: Kristian Lingsom.
Bare av dette skjønner vi at Kari, ikke bare er en seriøs toppidrettsutøver, men at hun er laget av ren og skjær treningsglede. Skal man klare det hun har klart i Norseman og leve det livet hun har levd det siste året må du elske det du driver med og det holder ikke med ytre motivasjon. Hvem er egentlig dette supermennesket? Hvordan har hun så levd det sist året? Og hvordan har hun blitt så god i alle disipliner i triatlon?
For å få svarene på dette må vi tilbake til Karis barndom, da reisen startet.
– Har du alltid drevet med utholdenhetsidrett?
– Ja, kommer det kontant og selvfølgelig fra Kari før hun fortsetter. Jeg begynte å svømme da jeg begynte på skolen. En dem som jobbet i barnehagen min spurte mamma om hun kunne få ta meg med på svømming. Jeg har trent hele livet og tror aldri jeg har mindre enn 5 ganger i uken siden jeg var ti år. Mamma sier hun ikke hadde klart seg om ikke jeg hadde svømt!
Kari var aktiv og god svømmer helt fra hun var liten. Noe som gir oss en logisk forklaring på de gode tidene hennes i vannet.
– Når tok du steget over til triatlon?
– Jeg begynte etter at jeg fikk barn. Treningstidene passet så dårlig med ammetider. I tillegg begynte jeg å løpe mens jeg var gravid. Året etter (2010) løp jeg Oslo halv-maraton. Det var Tom Remman (vinner av Norseman i 2009. red anm) som fikk meg i gang med triatlon og han hadde visst lenge før meg at dette var noe for meg. Jeg hadde nemlig vannskrekk! overrasker Kari.
Vannskrekken gjaldt riktignok for svømming i sjø og hav, så Karis triatlonkarriere startet med en sprint der svømmingen foregikk i basseng.
– Etterhvert prøvde jeg meg på halvdistanse triatlon. I 2012 fikk jeg for første gang plass på Norseman. Da handlet det mest om å gjennomføre, men så skadet jeg meg stygt på sykkel og kunne ikke delta.
Dette var ikke det første året det buttet i mot for Kari Flottorp Lingsom. I 2014 brakk hun leggen og måtte stå av hele sesongen. I 2015 var målet hennes å kjempe om seier, men da svømmingen ble halvert på grunn av kaldt vann forsvant seierssjansene for Kari.
– Da jeg ikke kunne utnytte min styrke i svømmingen måtte jeg løpe og sykle alt jeg hadde, og jeg presterte helt over evne. Jeg ble nummer fire, men å komme i mål da var ikke det samme som å komme i mål nå i år, forteller Kari.
Kroppen hennes var utmattet og hun måtte faktisk en tur innom sykehuset også. Legene forklarte at hun hadde en mild form for Rabdomyolyse, som direkte oversatt betyr akutt ødeleggelse og celledød av skjelettmuskulatur og forekommer i ulike grader. Tiden etterpå var tung, og ikke bare trening, men all fysisk aktivitet måtte roes helt ned.
– Jeg måtte ta det kjemperolig og ble fragått i bakkene på gåturer. Pulsen var helt ”kokko”, erindrer hun. Det var mest frustrerende for hodet, og du kan virkelig drukne i frustrasjonen om du ikke er bevisst på det, sier Kari åpenhjertig og forteller at hun fikk god oppfølging av mentaltrener, de rundt og at hun alltid prøver å se det positive i ting.
Foto: Henriette Tronrud / Paperbag Oslo
Én dame – mange hatter
I tiden etter Norseman 2015 bygget Kari seg gradvis opp og forteller at det var godt å ha så mange andre positive ting å fokusere på når hun ikke kunne trene som normalt. Triatlon-esset har nemlig mange hatter. Hun er kone, mor til Magnus som blir 7 år i høst, personlig trener og deltids kommunikasjonsansvarlig i Norges Triatlonforbund. I år har hun først og fremst vært triatlet.
Det er nok ikke bare Kari som kan kjenne på utfordringene med å ha flere roller og arenaer man skal prestere på, og særlig når arenaene går litt over i hverandre.
– Det gjelder å være tydelig, råder hun. –Jeg er nøye på når jeg har på meg hvilken hatt og hvilken rolle jeg er i både overfor forbundet, sponsorer og andre.
Idrettsgleden først
Apropos mange hatter. Kari har et eget triatlonlag , Team Smartfish Fuji, som først og fremst er et mosjonist lag. Det virker kanskje litt selvmotsigende å ikke lage et profflag først, når vi nå vet litt om ambisjonsnivået og prestasjonene til Lingsom, men prestasjon kommer langt ned på lista i Team Smartfish Fuji.
– Jeg synes det er for mye prestasjonsfokus i triatlon og jeg ønsket å lage et lag der idrettsglede står mest sentralt. Vi har også et elitelag bestående av fem personer, informerer Kari.
– Mottoet vårt er ”Det viktigste er å delta, men det er lov å prestere”! Når vi ikke deltar i konkurranser selv er vi nøye på å stille opp for de andre på teamet og komme å heie på hverandre og støtte hverandre.
I sine grønne og gule drakter er teamet godt synlige på idrettsarenaer og de er alle opptatte av å være gode forbilder for sporten og å synes på en positiv måte.
– Vi har for eksempel egne etiske regler som alle må skrive under på. Dette er regler som at du alltid skal stoppe og tilby hjelp hvis noen har punktert, hatt uhell eller skadet seg. Vi skal alltid heie på barn som trener og så videre.
Kari er opptatt av å skape en god delekultur i triatlonmiljøet, der en som for eksempel er god i svømming kan hjelpe en som kanskje ikke er det og at man heier på hverandre.
– Dessuten skal triatlon kunne appellere til mange. Det finnes mange distanser å bryne seg på. Triatlon er så utrolig mye mer enn Norseman. Det er en folkesport og man trenger ikke gjøre det så ekstremt.
Dårlig samvittighet
– Når man observerer deg gjennom sosiale medier ol virker all den tøffe treningen du gjør lekende lett og det er alltid et smil å få, men hva er det du synes har vært spesielt utfordrende med å trene mot Norseman?
– Det har vært spesielt utfordrende med familien. Det er ikke så lett å få de rundt seg til å forstå hvor mye dette målet har kostet og dermed betydd for meg.
– Og så har jeg hatt mye dårlig samvittighet ovenfor Magnus. Men i år har han blitt såpass gammel at han kunne være med på å bestemme et par ting. Som når han helst vil ha meg tilstede. Når han uttrykte at han ville ha minst ett måltid hver dag sammen, og at jeg skulle være der når han skulle legge seg, så har vi hatt dette som hellige regler, og lagt til rette for å få det til.
Det er ikke bare mammahjertet som har måttet blø litt, men også trenerhjertet.
– Forskjellen fra i fjor til å år er at i fjor var jeg supermosjonist, men i år har jeg virkelig levd som og vært en toppidrettsutøver, med alt som følger med det.
-Det krevde at jeg måtte kutte ned på trenerjobben og jeg har sagt fra meg mange oppdrag som jeg egentlig hadde kjempelyst til å ta. Det har ikke vært morsomt å si nei til klubboppdrag, reiser og andre spennende oppdrag. Men det har vært nødvendig!
– Jeg trives jo så godt som trener og som PT i Fullfart Lingsom. Nå kan jeg endelig si ja til å være trener igjen, for eksempel på treningsreiser med Ving Norge, forteller Kari entusiastisk.
”Syk” transformasjon
Det er ingen tvil om at Kari Flottorp Lingsom er en kompetent og erfaren trener og hun kunne sikkert laget topp treningsplaner til seg selv. Men det er ikke alltid så lett å vurdere sin egen situasjon, sin egen kapasitet og presse seg selv når man er sliten. Å alene bære troen på at man skal tåle ekstreme treningsmengder hver bidige uke er tøft. Kari overlot like godt treningstøylene Olav Aleksander Bu.
– Vi møttes på trenerkurs og jeg spurte etterhvert om han kunne være treneren min. Vi rakk å bli gode venner først, noe som naturlig nok har vært utfordrende. Olav er en elitetrener, det vil si at han er en krevende trener og som kun godtar det beste fra sine utøvere.
– Han stilte tydelige krav til meg. Blant annet måtte jeg gå med på å teste kapasitet ofte. Dessuten måtte hverdagen tilpasses treningen, ikke motsatt. Treningen har gått foran alt i år, noe som har vært utfordrende på mange plan. Å sette treningen foran familie og jobb er vanskelig, og det var flere ganger at jeg ikke trodde jeg ville tåle opplegget. Jeg var vel generelt ganske skeptisk i flere perioder.
Likevel ga Kari seg hen til Bu sitt treningsopplegg og hun forteller at den har ført til en helt ”syk” transformasjon. De siste fire månedene var det bare å ta på seg skylappene og gjøre som trener Bu sa. Ettersom svømming er Karis spesialfelt ble dette sterkt nedprioritert i treningen, mens mengden på løping og sykling ble trappet kraftig opp.
– I år har jeg svømt veldig lite og ikke prioritert svømming i det hele tatt. Jeg har syklet 55% av treningstiden, siden dette er en så stor del av Norseman. Jeg har ikke trent styrke, annet enn stabiliserende styrke i slynger. Fra naturens side utvikler jeg lett mye muskulatur og blir fort muskelbunt, ler hun.
– Dessuten har jeg løpt veldig mye, spesielt siden vi startet skikkelig løpetrening i april. Siden da har jeg hatt 6-8 timer løp i uken. For eksempel har jeg løpt en fast langtur på 35 km hver tirsdag, mens jeg i fjor hadde tre turer på 20 km hele sesongen. På slike turer koser jeg meg bare på helt rolig intensitet, og jeg går i bakkene.
– Jeg har utviklet meg masse. Blitt mye tøffere på sykkel og jeg har fått legger som kan løpe! Det er ekte løpebein med fjæring i stegene, forteller Kari med sprudlende stemme.
– Men jeg har fortsatt masse å hente, og jeg er overbevist om at jeg ikke på langt nær har tatt ut mitt potensial!
Foto: Henriette Tronrud / Paperbag Oslo
På jakt!
Å delta i Norseman var like mye en mental utfordring som en fysisk prøvelse.
-Den mentale kampen er større enn den fysiske kampen. Jeg måtte bare fokusere på meg selv, hva jeg kan gjøre noe med og de oppgavene jeg hadde. Det gjelder å ikke tenke på de andre. Da taper man sekunder. Jeg måtte hele tiden dra fokus tilbake til her og nå. Jeg hadde helt konkrete arbeidsoppgaver som også teamet mitt var informert om. Da kunne de gi minne meg på dette og ikke si så mye ellers. ”Lette og fine gir” var for eksempel noe vi hadde fokus på og som ble gjentatt ofte opp Zombie Hill, sier Kari.
I fjor ble Kari tatt igjen i den beryktede Zombie Hill, men hun var fast bestemt på at det skulle ikke skje i år!
– Kristin (Lie. Red anm) dro sakte i fra på løpingen, men jeg måtte bare følge min plan. Jeg har trent masse på Zombie Hill og hadde is i magen. Etterhvert fikk beskjed jeg om at Kristin lå ca 1 km foran meg og da tenkte jeg vel egentlig at løpet var kjørt. Da handlet det mest om å sikre andreplassen.
– Jeg har jobbet mye mentalt med den overgangen som skjer når man skal inn i den bakken. Det er liksom et taktskifte og jeg skulle ikke gå et skritt, det var i hvert fall planen. Eirik som løp sammen med meg kunne gått fort ved siden av meg, men han skjønte at han måtte løpe for min skyld. Han trippet og jeg løp det jeg kunne.
Det var kaldt og Kari måtte skifte, men det måtte skje løpende. Hun skiftet løpende, spiste løpende og drakk løpende – ikke ett skritt ble gått. Og da noen venner kom nedover i bil og fortalte at Kristin går der fremme, ja da var det som om noe løsnet på innsiden. Videre kom det masse positive tilbakemeldinger om at det så lett ut og bra ut, og Kari fikk stadig mer energi. – — Etter 4-5 svinger skimtet jeg Lie og da sa jeg til Eirik: ”Nå er vi på jakt, og den ryggen der skal vi ta”. Etter 35 km tok vi den og jeg så meg aldri tilbake, sier Kari.
5 minutter for sen på verdens hardeste triatlon
– Du har satt ny løyperekord 12.04.52. Hadde du prikket deg inn på løyperekorden på forhånd, eller var ikke dette noe du hadde fokus på?
– Jo, det var ingen tilfeldighet. Løyperekorden visste vi var fullt mulig fordi jeg hadde vært under den på trening. Men alt måtte klaffe for å få det ut i konkurranse.
Det skjedde mye på de siste fire månedene før Norseman og Kari deler ivrig.
– For fire måneder siden så vi at jeg kunne klare 12 timer og 30 minutter. Så ble målet justert til 12:15 et par måneder senere. Få uker før start ble drømmen om 12 timer oppnåelig.
Siri Langseth omfavner Kari etter seieren i årets Norseman. Foto: Lars-Erik Blenne Lien / Blenne Photography.
På konkurransedagen kan man ikke si annet enn at Kari stilte særdeles godt forberedt både fysisk og mentalt. Hun hadde kjørt gjennom løypa fire ganger og visualisert den mange, mange ganger. Å få ”titte litt” inn i det profesjonelle hodet på Lingsom og hvordan hun opplevde løpsdagen er fascinerende. Hun forteller om veldig tøff svømming, om den fantastiske teamspiriten og mange som heiet.
– Det er en helt utrolig deilig følelse å komme opp på toppen og i mål med så mye energi. Jeg hadde løpt akkurat like fort som på trening, og det var veldig gøy å få til i konkurranse, sier Kari.
– Jeg fulgte planen som var å sykle på 6:30 og løpe på 4:30. Men svømmingen var som veldig tøff og gikk noen minutter for sakte. Da jeg møtte Olav på Gaustatoppen ved målgang sa han at jeg var fem minutter for sen. Vi hadde jo siktet oss in på 12 timer! Men det kom ganske kjapt at han var verdens stolteste trener også, avslører Kari.
– Nå har du jo erobret en av verdens hardeste triatlon på fulldistanse. Går det an å toppe dette? Ser du allerede frem mot nye mål?
– Jeg tenker egentlig ikke på det akkurat nå. Jeg har hensyn å ta i forhold til jobb og familie. Så jeg gir meg selv noen uker og gjør en ny vurdering etterhvert. Det jeg driver med krever vanvittig mye, men det er helt klart verdt det når jeg vinner!
Foto: Olav Aleksander Bu
