«Det er viktig å gå på noen smeller, men du må alltid ta lærdom av dem!»

«Det er viktig å gå på noen smeller, men du må alltid ta lærdom av dem!» Akkurat dét har etter hvert blitt mitt motto her i livet. Jeg er og har alltid vært ei som trøkker til og håper på det beste. Ikke alltid lander jeg på beina på første forsøk, men jeg har enda til gode å bli liggende stille. Og det håper jeg ikke skjer på mange år!

Min historie: En skiglad trønder

Nå høres det ut som jeg har hatt et turbulent liv med masse utfordringer, men jeg er egentligen ganske normal dame med en normal bakgrunn. Jeg heter Andrea, er snart 32 år, oppvokst i ei bygd i Trøndelag og er nå bosatt midt i Oslogryta. Det er nå et halvt liv siden jeg forlot barndomshjemmet og på veien har jeg fått opplevd mye forskjellig. Mye har dreid seg om trening og friluftsliv! Som de fleste trøndere med respekt for seg selv har jeg en langrennskarriere bak meg, og med det følger en forkjærlighet til trening og naturen. I ungdomsåra var jeg ofte eneste jente på skitrening. Det har nok formet min mentalitet for
resten av livet; man må jobbe for det man vil, for det er alltid noen som er bedre enn deg!

Fordypet meg innen trening og idrett

Etter at jeg la opp min mest aktive satsing som 20-åring ble det derfor naturlig for meg å velge studier som rettet seg inn mot idrett. Mine første år som «voksen» ble brukt på en bachelor i idrettsbiologi på Norges Idrettshøgskole (NIH). Dette var veldig lærerike og gøye år der jeg kjente at både det praktiske og teoretiske trening er det jeg vil ha som jobb og hobby av livet. Ikke minst var det moro å være studentblant så mange likesinnede som utfordret hverandre på godt og vondt. Konkurranseinstinktet ble ikke akkurat svekket på NIH, for å si det sånn! Årene der gav meg både blåmerker på biceps på grunn av sprengte blodkar ved okklusjonstrening, avrevete muskelfibre i lårene fordi vi presset hverandre for mye på gående utfall og eviglange vennskap (tross alt). Som en i overkant rastløs og eventyrsøkende sjel bodde jeg to år i utlandet etter NIH. Et år i Zimbabwe som frivillig for Norges Idrettsforbund og Fredskorpset etterfulgt av et år i Frankrike som student gav meg helt andre utfordringer enn fysiske. Det viktigste jeg lærte var vel at Norge er det landet jeg vil bo i. Friheten og stabiliteten vi har her er helt unik.

Noen år som langrennsforsker

God og begrunnet kunnskap er viktig for meg. Jeg er veldig glad i å fordype meg for å lære mest mulig av de aller beste. Derfor søkte jeg meg inn på «4×4-duoen» Helgerud og Hoff sitt masterprogram innen treningsfysiologi. Der var jeg så heldig at jeg fikk samarbeide med Olympiatoppen Midt-Norge og gjennomførte en treningsintervensjon på langrennsløpere på høyt nivå. I løpet av de to årene på masterstudiet fikk jeg virkelig forståelse for hvor
kompleks kroppen vår er, og hvor mye vi kan påvirke den med trening! Selvsagt gikk jeg også på en liten smell der, da jeg på vei til en av de 200 timene i testlaben besvimte og ble innlagt med magesår.. Men, jeg kom meg opp igjen, og er virkelig takknemlig for å ha hatt studiet mitt som en del av en så kompetent gjeng!

Friluftsliv- og idrettsfagslærer i Hardanger

All stillesitting som følger med studier gjorde sitt til at jeg slo fra meg tanken om videre forskning, i alle fall for denne omgang. Jeg søkte min første fulltidsjobb og endte opp som idrettsfag- og friluftslivlærer i vakre Hardanger. Dette var et svært godt møte med arbeidslivet, der jeg ble enda sikrere på at trening og aktivitet er det jeg vil holde på med! Å få lov til å undervise både teori og praksis sammen med voksne ungdommer var og er noe av det
gøyeste jeg vet. Samtidig fikk jeg virkelig boltret meg i en nasjonalromantisk natur. I en sånn jobb holder man seg ung lenge! Målet er å alltid være i bedre form enn de aller fleste, så elevene vet hvor lista ligger..

Norseman – drømmen som brast

Konkurranseinstinktet var ikke helt temmet enda selv om jeg begynte min andre halvdel av tjueårene. I mitt første år i Hardanger var jeg så heldig å få plass i Norseman på lokal kvote! Jeg trente som en gal, bokstavelig talt, samtidig som jeg jobbet i overkant mye i ny jobb. Formen min ble bedre enn aldri før og jeg fikk utfordra meg påså mye! Jeg ble veldig mye bedre i svømming og svømte alene utallige kilometer i Hardangerfjorden. Jeg ble også heldigvis en god lærer samtidig. Det var heller ikke noe problem for meg å sykle 14 mil etterfulgt av en 4 x 4 – intervall i motbakke. Men, det gikk som det måtte gå. Utover våren
ble jeg mer og mer sliten, men alt som stod i hodet på meg var å komme meg til Gaustatoppen i august 2016. I juni samme år gjennomførte jeg hele løypa som en generalprøve, og det gikk helt fint. Jeg følte meg uovervinnelig – til jeg faktisk sto på Gaustatoppen. Da smalt det til i hodet og jeg måtte bæres ned fra
toppen. Det var rett og slett kroppen og hodet som sa stopp etter en totalbelastning som hadde vært alt for stor i alt for lang tid. Hodepina fortsatte i omtrent ett år. I en alder av 27 år er det ikke gøy å være helt eller delvis sykemeldt fra jobben i et helt år. Det var likevel det som måtte til for at jeg sakte men sikkert tålte en vanlig hverdag og etter hvert trening. Det var imidlertid ikke før sommeren 2019 at kroppen responderte normalt på systematisk trening igjen. Jeg virkelig elsket å få tilbake den normale kroppen min, og satte pers i halvmaraton (1.32) i november – det var en stor seier og lettelse for meg!

Livet som lærer og trener i Oslo

Etter fem fine og lærerike år i Hardanger bestemte jeg meg for å oppsøke nye utfordringer, og flyttet til storbyen. Der bor jeg nå og jobber fortsatt som lærer i tillegg til at jeg er «performance coach» på Magnat center på Skøyen. Jeg har også startet opp med online coaching. Det er alltid noe nytt å lære, og jeg virkelig stortrives med å kunne jobbe med så mange mennesker som er bedre enn meg på feltet!

Jeg har fortsatt ikke lagt fra meg det å gjennomføre Norseman, men når den tid kommer blir det en helt annen tilnærming i oppkjøringa. Den smellen var en
ordentlig lærepenge på så mange plan, noe som også trolig har gjort meg til en (mye) bedre lærer og coach. På veien mot en ny ironman satsing er det
viktig for meg å ha det gøy og ta steg for steg. Neste steg på veien er å komme under 1.30 på halvmaraton! Treningsgleden og helsa er det aller viktigste å ta hensyn til. Der regner jeg meg selv som å ha blitt ganske god etter alle feilene jeg har gjort!

Hilsen Andrea

Følg meg gjerne på Instagram: https://www.instagram.com/trener_andrea/